Lørdag 3. august sovnet mormor stille inn, etter et par ukers sykdom og mange år preget av demens. Vi skjønte nok hvilken vei det var i ferd med å gå, og ble "advart" om at det kunne gå fort. Men var nok ikke forberedt på at det kunne gå så fort. Jeg var på besøk hos mine foreldre den helga for å hjelpe til med klargjøring før bilder skulle tas til prospekt (jepp, de har lagt huset ut for salg), og alt stod så smått på hodet. Det stod ikke noe mindre på hodet etter vi hadde mottatt telefonen fra sykehjemmet... Uansett hvor "forberedt" vi var, så er det allikevel utrolig trist. Verdens beste mormor er borte...
Lørdag ettermiddag fikk vi besøk av begravelsesbyrået, og for å gjøre helgen komplett kom fotografen for å ta bildene av huset på søndag formiddag. Mamma hadde mer enn nok å tenke på, og masse telefoner som måtte tas, mens paps og jeg gjorde vårt beste for å hjelpe og støtte henne og samtidig få gjort det som måtte gjøres i heimen. Faktisk litt godt å ha noe praktisk som måtte gjøres i en sånn situasjon, selv om det føles kaotisk mens det står på.
Onsdag 07. august var det tid for bisettelsen, en fin, nær og verdig avslutning på et langt liv.
Er det noe jeg forbinder med mormor så er det blomster. En hage full av blomster, vinduskarmen full av orkideer og vaser med flotte buketter. Og hun gikk ikke av veien for å rette litt på blomstene i vasen til mams dersom hun syntes de stod litt feil ;)
Det er ikke til å komme forbi at den siste ferieuken min ble litt preget av dette, men jeg fikk et par rolige dager etter bisettelsen og slappet av så godt jeg kunne. Koste meg i sola med god bok og norske jordbær. Heldigvis vet man ikke hva fremtiden bringer...
To uker etter at mormor sovnet inn, lørdag 17. august omkom min onkel og hans samboer i en tragisk ulykke. Brått ble en liten familie enda mindre. Denne gangen var vi absolutt ikke forberedt, det hele var bare et stort sjokk og en tragedie. 59 år gammel, og brått tok livet slutt. Det ble en skikkelig tøff helg, og noen harde dager etterpå. Følte meg fullstendig tappet, og hodet fungerte rett og slett ikke. Tankene gikk (og går) til min fetter som mistet sin far altfor tidlig, og til mamma som mistet sin bror bare to uker etter at mormor døde. Noen ganger er livet bare urettferdig! Min fetter og familien til min onkels samboer ønsket å ha en minnestund en uke etter dødsfallet, og det ble en fin og varm seanse med nær familie og gode venner.
Onsdag 28. august var det igjen klart for bisettelse ( 3 uker siden sist...), med familien på første rad. Mye mennesker, et hav av blomster og sterke øyeblikk - en samboer, far, bror, svoger og onkel forlot oss så altfor tidlig...
Med andre ord, august ble ingen god måned... Nå er vi heldigvis over i september, og jeg kjenner det skal bli godt å få lagt august skikkelig bak seg og rette blikket opp og frem igjen.
Er rett og slett glad jeg ikke vet hva fremtiden bringer...
