Vi ber deg sende følgende informasjon: innstendig for oss å fortsette.Må ærlig innrømme at jeg sliter litt med de to midterste opplysningene... Noen som kan hjelpe? Det er snakk om MYE penger, så vil jo gjerne gjøre det riktig!
Ditt navn:
Den andre direkte ytre nummer i telefonen:
Tredje person adresse:
Fødselsdato:
Du vil bli betalte £ 15 millioner. seksti prosent av midlene willlPaul skal jo bare ha 60%.
kommer vil være mine, da 40 prosent vil bli din. Jeg har alle
nødvendige juridiske dokumenter som brukes til å sikkerhetskopiere
dette kravet.
er enkel og gudfryktige.
Jeg snill, kjærlig, åpnet-sinn, omsorg og respekt for andre vennligst Vivian er mitt navn jeg er 23 år og jeg vil gjerne etablere en varig forhold med deg. I tillegg vil jeg gjerne at du skal svare meg slik at jeg kan fortelle dere datoene mine om være og også sende deg bildet mitt håp til ferdig fra deg
Hvorfor skal jeg tenke før jeg snakker når jeg ikke aner hva jeg skal si før jeg har sagt det?
Kjenner meg godt igjen i sitatet over, og de som kjenner meg vil vel kanskje nikke gjenkjennende? Neida, dere trenger ikke være blyge…
Innimellom kan det bli ganske interessante situasjoner når man ikke alltid tenker før man snakker, og heldigvis går det stort sett alltid bra. Er kjapt ute til å beklage meg hvis jeg ser at dette går gale veien. Men de fleste gangene blir det bare latter (og gjerne ei litt flau jente), og litt ekstra underholdning i hverdagen. Som når jeg for eksempel sier dette til en mannlig kollega over telefonen (han var på utenlandsoppdrag og trengte litt datahjelp):
Det er noe rart her… Din er så rar der nede i forhold til min…
Et halvt sekunds stillhet, før totalt latterkrampe. Først hos han, så hos meg… Og jeg tviler ikke på at han ler ennå… Men altså, jeg snakket EGENTLIG om et dataproblem, der jeg fjernstyrte pc’en hans og det var en litt underlig beskjed nede i høyre hjørne… Men akkurat det forsvant liksom litt i latterkulene.
Men det sies vel at en god latter forlenger livet? I så måte har jeg forlenget både mitt og kollegaens liv i dag, og det føles bra!
God helg!
For de fleste er Nonstop bare fargerik sjokolade i ei skål. Men ærlig talt, det er så MYE mer! Så neste gang du kjøper en pose Nonstop (og du? De derre Nonstop Melkesjokolade, de har ingenting med Nonstop å gjøre spør du meg. Altfor søte og HELT feil i fargen! Nei, snakker vi Nonstop, så er det kun EN Nonstop som gjelder – den gode, gamle originale), er det noen ting du bør tenke på (dette er fritt hentet fra en Nonstop-kjenner som har inngående kjennskap etter MANGE år med Nonstop i godteskåla):
1. Nonstop er sjokoladelinser produsert av Freia. Sjokoladelinsene består av mørk sjokolade (63%), dekket av et dobbelt sukkerskall (innerste er hvitt, ytterste er farget).
2. Den ekte Nonstop kommer i 6 farger: gul, oransje, rød, grønn, brun og sort.
3. Hver farge har en egen smak. I følge WIkipedia er disse smakene: gul (sitron), orange (appelsin), rød (bringebær), grønn (ananas/eple) og brun/sort (begge vanilje). Det er stort sett ganske enkelt å merke forskjell på smaken, bare prøv! Om man direkte kjenner bringebær eller ananas/eple er litt uklart, men man merker i alle fall forskjell :)
4. Etter min mening bør Nonstop-posen inneholde tilnærmet like mange av hver farge. Noe den ALDRI gjør *sukk* Noen ganger er det ikke helgalt, mens andre ganger er det en håpløs overvekt av en eller to farger. Det burde ikke være lov altså! Hvor er kvalitetssjekken? Hvor oppmuntrende er det med en pose halvfull av sorte Nonstop?
5. Og så til essensen. Hvordan spise Nonstop. Det er nemlig ikke bare bare… Nonstop kan primært spises på to ulike måter (jeg tar i begge eksemplene utgangspunkt i at man har tatt et passe stort utvalg fra bollen, typisk “en neve Nonstop”. Om ønskelig kan man spise Nonstop på dette viset med utgangspunkt i hele bollen/posen, men dette vil være noe mer tidkrevende…).
I. Den ene metoden går ut på at man spiser en farge av gangen. Dette er den “enkle” varianten”, hvor man fokuserer på å spise en farge av gangen. Ideelt bør rekkefølgen være følgende: brun, grønn, sort, oransje, gul og rød. Variasjoner kan selvfølgelig forekomme, men overnevnte rekkefølge er nøye utprøvd :)
II. Den andre metoden er noe mer komplisert, Her skal man først finne en av hver farge og gruppere disse. Hvis det er flere “fulle sett” grupperes disse på samme måte. Når man har gått tom for en farge, fortsetter man grupperingen, med de gjenværende fargene. Til slut sitter du igjen med grupperinger av de to siste fargene, og sannsynligvis noen rester av den fargen du hadde mest av. Når alt er gruppert, kan man starte konsumeringen. Og her tar man selvfølgelig først de mest ufullstendige grupperingene. Først de som bare består av en farge, så de med to farger, tre farger og så videre. Til slutt sitter man igjen med fullstendige grupperingene på 6 farger. Disse kan enten spises som de er (komplette), deles opp i to (brun, grønn og sort sammen, rød, orange og gul sammen), deles i tre (rød og gul, oransje og grønn, brun og sort) eller spises etter farge (som punkt I. men nå altså etter grupperingen).
Går ut fra at dette var klart og tydelig for alle? Enklere kan det jo ikke bli! Nå regner jeg med at alle heretter spiser Nonstop på riktig vis, og ikke slurver :) Og for de som måtte lure, jepp, samme prinsippet gjelder for Gelebjørner (der har jeg sågar holdt “foredrag” på en busstur (hjem fra Polen – ergo NOEN timer på buss og god tid…) med klassen på videregående, hvor det inngående ble forklart hvordan Gelebjørner skal spises. Det må vel her presiseres at jeg ikke har spist mange Gelebjørnene etterpå…). Men det er egentlig en annen historie…
Nyt kvelden, med eller uten fargerik “mat”
Siden mediedekningen så langt har vært heller laber, så får jeg dekke den store saken selv. Det har oppstått en “situasjon”, og jeg frykter det kan være snakk om en total naturkatastrofe. Det lekker olje! Jeg har forsøkt å få tak i lenser, men det viser seg at det er dårlig med utstyr til å håndtere en lekkasje av denne størrelsen. Så enn så lenge er jeg nok nødt til å gjøre jobben selv, og forsøke å minimere skadeomfanget. For å redde mest mulig fugl og småvilt (mus, rotter, snegler og maur) har jeg kjøpt inn fettløsende såpe, og en god hårkur/balsam. Heldekkende beskyttelsesdrakt, munnbind, trykkammer, hansker, vernesko, sveisebriller og hjelm. Alt er klart for den store naturkatastrofen. Jeg venter solid innrykk av Bellona, WWF, Natur og Ungdom og selvfølgelig besøk av minst 1 fra Kongefamilien.
Men jeg er litt redd for at katastrofen kan være avblåst innen noen av de prominente gjestene rekker frem… Bilen skal settes på verksted i morra, og da håper jeg at oljelekkasjen blir stoppet skikkelig. Så slipper jeg å lage “tegn en strek mellom prikkene og se hvilken figur som kommer frem” oppgaver langs landeveien (eller i garasjen for den saks skyld).
Uansett størrelse eller omfang – naturkatastrofer er kjipe (og dyre) greier!
Før helga startet et aldri så lite kapittel renspikka galskap. Nesten 20.000 nordmenn meldte seg på konkurransen til Peugeot Norge, og fikk hvert sitt sandkorn i et timeglass. Torsdag var det slutt på påmelding, da startet alvoret. Ved å riste på timeglasset i 10 sekunder, flyttet man sitt eget sandkorn til toppen av haugen. Litt sand renner ut kontinuerlig, og det gjelder altså å være det siste sandkornet… Da får man en bil – en Peugeot 508 stasjonsvogn :-)
“Led meg ikke inn i fristelse – jeg kan gå selv”
Måtte jo være med på denne galskapen! Sandkornet mitt overlevde lenge, jeg ristet og ristet. Men ærlig talt, ett sted går grensen… Så i natt var det slutt Etter en god natts søvn fikk jeg i morges beskjed om at jeg var ute av konkurransen. Helt greit i grunn Men jeg fortsetter å la meg fasinere. På Facebook-siden til Peugeot ser jeg det raser på med kommentarer, folk som planlegger våkenatt, avspasering og skiftordning med familie og venner. Konkurransen avsluttes i morra kl 12:00, og mye tyder på at det kommer til å være et snev av galskap hos gjenværende konkurransedeltakere de neste drøyt 15 timene. Guri! Status i timeglasset er for øyeblikket:
De rosa prikkene er mine Facebook-venner som fremdeles er med i konkurransen. Resten er omtrent 3000 fremmede, hvor de fleste truer med å riste på seg både musearm, øyekatarr og senebetennelse. For ikke å snakke om den psykiske galskapen… Snakket med en av disse gjenværende FB-vennene mine tidligere i dag, og vedkommende kunne fortelle om marerittaktige drømmer om sandkorn og risting. Kjenner jeg rett og slett er litt lettet over at jeg røk ut før det ble en besettelse. Men en ting er sikkert, Peugeot har skapt et frustrerende og fasinerende konkurransekonsept. Avhengighetsskapende, morsomt (??), underholdende og frustrerende. Og komplett galskap, spør du meg! Hehe!
Og for de som måtte lure – nei, jeg er ikke sponset av Peugeot, jeg får ikke bil, og jeg har ikke spasmer etter all ristingen. Jeg er bare fasinert :-)
Okei, tiden har kommet til å ta opp et litt ømtålig tema her på bloggen. Vel, ømtålig er kanskje å ta litt hardt i (ser dere, jeg har fått norsk stavekontroll, og i’ene forblir små! Hurra!!), men etter at temaet har blitt debattert både loddrett og vannrett på jobb, så ser jeg behovet for å ta diskusjonen noe videre. Så det er bare å stålsette seg, og allerede NÅ begynne å gjøre seg opp en mening. Dagens tema? Kiwi!
Nei, det er ikke Kiwi-fuglen (her representert i en utgave laget i myk plysj): 
Det er heller ikke Kiwi-butikkjeden (her representert ved en relativt kjent logo):
Men det er Kiwi-frukten (her representert ved…. jo, en kiwi-frukt): 
(alle bildene er “googlet”)
Jeg har i grunn aldri tenkt over problemstillingen (hvorvidt det kan klassifiseres som et problem er en helt annen sak, men whatever), men spiser man Kiwi med skall på? Med PELS?? En kollega gjør nemlig det… Og det er visst ikke bare meg som har stilt spørsmålet: “Hæææææ? Spiser du skallet???” Vedkommende mener det er like naturlig å spise kiwi-skallet, som det er å spise eple med skall på eller druer med skall på. Men epler og druer har ikke PELS! Kiwi’en har pels!
Hovedargumentet for å spise kiwi med skallet på har jeg ingen problemer med å svelge: Det er lettvindt! Man kan spise kiwi uten å søle, man slipper kniv, skje eller annet redskap for å få i seg den grønne herligheta uten pels. Men det er pels!!
Uansett, på mandag fikk jeg utfordringen: Spis kiwi MED pels. Og som den tøffingen jeg er (er vel egentlig kvalifisert for Fangene på Fortet?), så tok jeg utfordringen på strak arm (hallo! Jeg har holdt en tarantell, jeg har hatt en pytonslange rundt halsen og jeg har holdt flaggermus på størrelse med katta til nabo’n – selvfølgelig skal jeg spise en harmløs frukt med skallet på!). Under nøye overvåkning av pelsspiser’n selv ble en båt kiwi med pels tygget og svelget. Og det gikk jo riktig så greit! Kjente i grunn ikke så mye til verken skallet (det er jo tyyyyyynt) eller pelsen (er jo ikke den helt store “hårmanken” å snakke om), og smaken var jo som før. Så nå kjenner jeg litt på om jeg faktisk har blitt en pelsspiser? Tar nok litt tid før jeg er omvendt, men det går absolutt ann. Kan jo eventuelt vurdere en økt med epilatoren først? Litt pelsfjerning?
Diskusjonen dukket opp igjen i dag, da med flere deltakere og også med nye retninger (og nådde nye høyder!). Og innrømmelsene dukket etterhvert opp. Noen spiste kun grønne bananer, andre ville helst ha de brune, noen spiste kjernehus i eple, andre spiste pære med kjernehus. Det er jo så mye man kan spise eller velge å ikke spise! “det hvite” på appelsinen, druesteiner, kjernehus (oftest snakk om eple/pære), stilken (også oftest snakk om eple/pære), den hvite “tråden” gjennom sitrusfrukter++ Flere forslag? Hva spiser du? Eller hva spiser du ikke?
Pelsspiseren (nå er vi visst to – er vel kanskje klassifisert som pelsspiser jeg også?) fikk en aldri så liten utfordring på tampen av fruktpausen: Kan kokosnøtt spises med pels/skall på?
"Prokrastinering er et uttrykk innen psykologien som innebærer fremskyving eller unnvikelse av en handling som skal avsluttes. Dette innebærer at fokus forflyttes til andre handlinger som vil føre til at personen ikke får utført sitt opprinnelige arbeid.
Prokrastinering kan føre til stress, dårlig samvittighet og minsket produktivitet."
Wikipedia
Noe sier meg at jeg ville vært ferdig med støvsugingen for lenge siden hvis jeg hadde fortsatt der jeg slapp? Næh, tviler!
