Hvorfor skal jeg tenke før jeg snakker når jeg ikke aner hva jeg skal si før jeg har sagt det?
Kjenner meg godt igjen i sitatet over, og de som kjenner meg vil vel kanskje nikke gjenkjennende? Neida, dere trenger ikke være blyge…
Innimellom kan det bli ganske interessante situasjoner når man ikke alltid tenker før man snakker, og heldigvis går det stort sett alltid bra. Er kjapt ute til å beklage meg hvis jeg ser at dette går gale veien. Men de fleste gangene blir det bare latter (og gjerne ei litt flau jente), og litt ekstra underholdning i hverdagen. Som når jeg for eksempel sier dette til en mannlig kollega over telefonen (han var på utenlandsoppdrag og trengte litt datahjelp):
Det er noe rart her… Din er så rar der nede i forhold til min…
Et halvt sekunds stillhet, før totalt latterkrampe. Først hos han, så hos meg… Og jeg tviler ikke på at han ler ennå… Men altså, jeg snakket EGENTLIG om et dataproblem, der jeg fjernstyrte pc’en hans og det var en litt underlig beskjed nede i høyre hjørne… Men akkurat det forsvant liksom litt i latterkulene.
Men det sies vel at en god latter forlenger livet? I så måte har jeg forlenget både mitt og kollegaens liv i dag, og det føles bra!
God helg!
1 kommentar:
Du er ikke sann! Men jeg har en mistanke om hvem du har arvet de genene fra... ;o))
Legg inn en kommentar